Rucheng

Når vi omsider kom fram til Rucheng, fant vi oss hotel og dro ut å åt, Vi snakke med vertinna på denna kinesiske kroa, hun snakka engelsk og fortalte oss at hun hadde møtt wei guo ren 2 ganger før, altså utlendinger, så detta var ikke noe gigantby ca 300 000, samma som i Hobøl for dere som veit hvor det er hen. Vi kom i snakk med noen hyggelige kinesere blant annet Fang Fang som vi ble ganske godt kjent med, og de lurte på om vi ville være med å leike, hehe det er en kinesisk talemåte....

Vi ble jo med vi , det var jo karaoke og belming av øl denna leiken var, så da var det jo bare å sette på seg ølfrakken og håpe på det beste. Heldigvis var de litt mildere med Karen, kinesere er ikke vant med at kvinner drikker.Og plutselig braste det inn et brudepar, han så ut som ei gammal vaskekjerring fra toten, og hun som en husmor. Her i byen har de utdrekkningslag etter de er gift. Etter vi hadde belma 4 øl og uttallige glass (som ikke er noe for en bygdegutt som meg), så dro vi på massasje og med den stive kroppen min var det like smertefullt som alltid. Men kvelden endte ikke opp der. Når klokka var halv tre på morran skulle vi ete middag igjen, og da åt vi snegler og noen vriene kreps som jeg ikke fikk smakt på. Og her spiser de bare hodet på sneglen, om dere vet hvilken dele det er....

Dagen etter tok de oss med på hotspring det var utrolig deilig bortsett fra at Karen måtte kjøpe badedrakt laget for kinesere, så den stramma og pressa i alle krinker og kroker. Heldigvis har vi ingen bilder av det. I tillegg pleide de innfødte å koke både ris, nudler og egg i de varme kildene som kom ut mange plasser. Vi ble tatt med på både lunsj og middag og de betalte hele sullamitten, det var ikke oss i mot, gratis er best... Vi fikk virkelig sett kinesisk kultur fra sin beste side! Og jeg lærte at blir man tilbudt en røyk i Kina, så må man uansett om man røyker eller ei ta imot, ellers er du en dust.
Dette ble uansett en minnerik og utrolig billig ferie.

Traveling with the chinese

Jeg hadde kjøpt togbilletter for mai-ferien til byen Changsha, hovedstaden i provinsen Hunan, nord for Guangdong. Er ikke så mye å se der, bortsett fra huset til deres store leder Mao(jeg tror jeg kaster opp), men det var det eneste stedet hvor det var mulig å få billetter til.
Det viste seg at jeg ikke hadde fått med meg all info om de billettene, for da vi gikk på toget kl 22.30 fant vi ut at vi hadde harde seter i vogn uten air-condition. Disse vognene er også der de som har ståbilletter oppholder seg, så vognen var mer enn stappfull. Folkemengden på bildet under er folk som skal inn i vårt tog,så tro oss ,det var fullt!




I tillegg viste det seg at turen varte mer enn 6 timer som vi hadde forespeilt oss, nærmere 9 timer. Vi orket ikke tanken på en hel natt på en trangt, varmt og vond benk, så Shalg fant ut at vi kunne hoppe av på neste stopp, om det så ut som en passe størrelse by. Som sagt så gjort.
Vi gikk av etter 3 timer i byen Shaoguan, uten å vite hvilken provins den lå i engang. Men på stasjonen var det masse reklame av flotte turist-steder, så vi var ved godt mot. Det viste seg å være en by på 6 mill. i nord av Guangdong. Vi fant oss et hotell ved stasjonen og kjøpte et kart. At det ikke var en by godt vant med utlendinger var tydelig på skiltinga. For eksempel denne, på hotellet:



Men vi ville til Hunan, så neste dag tok vi en buss til den nærmeste byen over grensa, uten å vite annet enn navnet, Rucheng.
Det er tydelig at Guangdong er en av landets rikeste provinser, for da vi var i Hunan var veiene betydelig dårligere. På en strekning som tok omtrent en time, over et fjell, må vi ha kjørt på en vei under bygging, det var bare gjørme på trange fjellveier, og i tillegg møtte vi masse motgående lastebiler, som gjorde ferden mer enn usikker. Opp en bakke skjedde det uungåelige; vi satt fast! Alle måtte ut i en fei, siden vi var på kanten til å skli ned i grøfta. Mennene gikk for å dytte, men da Shalg også ble med var de så opptatt av "lao wai"(dir.: gamle utlending) at alle dytta på feil side, bare Shalg stod på den sida av baken på bussen som burde dyttes på, så bussen skled selvsagt ned i grøfta....




Vi venta ved gjørmeveien en time, mens myggen ble fler og fler, og ingen av de som kjørte forbi gadd å stoppe. Heldigvis hadde sjåføren ringt etter en tau-truck, men tydeligvis ikke fra den nærmeste byen. Endelig kom den, og vi skjønte at dette kom til å gå bra. Men det var ikke før en annen svær lastebil også satt fast etter å måtte kjøre så sakte forbi oss. Så da vi var dratt ut stod lastebil-sjåføren og maste om at tau-trucken kunne jo godt dra opp ham også...( unnskyld meg for at jeg ikke vet hva en sånn maskin heter, og velger og kalle den tau-truck, som sikkert er feil)




Etter denne hendelsen var stemningen i bussen betydelig varmere, folk turte å snakke med oss, og det var veldig hyggelig. Så hyggelig at folk ikke tenkte mye om å tenne opp røyken i bussen. Men røykeloven er jo ganske relativ her i landet. Hvis ingen sier noe imot, så kan man egentlig røyke overalt...
Halvannen time forsinka ankom vi endelig Rucheng, som heldigvis virka stor nok til å ha noen hotell. Byen forventa deriomt ikke utlendinger, siden ikke engang hotellene hadde skilt på annet enn kinesisk.
Våre opplevelser her i byen fortjener en spalte helt for seg selv, og Shalg har sagt han vil skrive om det. Så dere får vente i spenning!

Skryt og atter skryt!

Siden vi er tilbake på kinesisk-studiene, så må jeg fortelle om vår fantastiske fremgang! Dvs. forteller for det meste om min egen fremgang!
I går var vi på Hot-pot restaurant. Har jeg fortalt om det før? Uansett er det en kasserolle på en gassovn midt på bordet, full av kryddervann. Halvparten ekstremt sterk, og den andre gir deg en hvitløks-ånde fra en annen verden. Så er greia at du selv hiver oppi de grønnsakene og kjøtt-og fisk-rettene du har valgt, og når de er ferdig kokt er det bare å spise.

Poenget er at jeg denne gangen bestilte bord, valgte retter fra en meny med bare kinesisk og ingen bilder, spurte om ting jeg lurte på, tegnet grønnsaker jeg ikke visste navnet på, overtalte kelnerne at det måtte være en feil da de kom inn med lass på lass med kjøtt (det er tross alt to veggiser i gjengen), ALT PÅ KINESISK!!
woho!! jeg sier ikke at jeg snakker flytende, eller har rett gramatikk, men jeg klarer å få fram det jeg vil si, og det er en deilig følelse. Nå har vi vært her halvannet år, og hele tiden hatt masse ting innestengt, men intet språk til å få det ut!
Jeg har lært å være fantasifull, f.eks skulle jeg be servitrisa skru ned litt på gassen da vi begynte å bli ferdige, så jeg fant ut at jeg kunne si: women xianzai bu yao name duo huo. Det funket veldig fint, selv om jeg faktisk sa: Nå trenger vi ikke så mye ild....
Shalg imponerer også hele tida, men det mest utrolige er at han i det siste er blitt en lesehest! Tro det eller ei, men i går skrev han tegn(ingen lekser er så kjipe som å pugge tegn)i flere timer, og idag besøkte jeg hans klasserom i friminuttet, og der sitter han og skriver tegn!!! I friminuttet!!! Kan det ha noe med at han er blitt et år eldre den siste uka?

V i hadde en fantastisk middag på restauranten, 7 pers, spiste i 2 1/2 time, kjøpte 13 L øl og betalte 300NOK til sammen..... Vi kommer til å savne dette landet....

Herr Pettersens fødselsdag.

Først ville han absolutt ikke ha gaver, og heller ikke feire dagen, men litt ble det likevel:
Han fant ut at å ta vennene med seg på bowling var en passende feiring, så jeg kjøpte en liten kake, og vi dro på bowling. Men der var det konkurranse, og ingen ledige baner, så vi dro i parken. I parken spiste vi kake, og Shalg delte med den gamle tiggeren også. Sjelden man ser en så blid gammel mann. Vi satt og så på vaktene på sportssenteret ha pep-talk og marsjere, men til slutt ble insektene for påtrengende. Vepsene var svære som sommerfugler, og gresset bevegde seg under oss.Så vi dro på game-hall på nærmeste shoppingsenter. Her dro vi på 4D kino, fikk briller, og hylte av fryd. Men det varte bare 15 minutter, så vi dro og spilte arkade-spill. Her vant vi masse lodd, men ikke nok til stor premie, så Shalg fikk kjøpt seg kort til å spare opp poeng. Så var vi blitt sultne, så vi gikk å spiste på Bellgio(forside-skiltet) / Bellagio(på menyen) / Bellaglo(på serviettene)...
Desverre var det så sent vi kom hjem, at konsentrasjonen på skolen idag nok var den verste hele semesteret. Men en minneverdig feiring ble det, om man aldri så gjerne vil glemme at man er blitt 27.

Go Beijing!

Jeg syns det er litt trist å høre om alle demonstrasjonene mot OL i Beijing, ikke fordi de de ikke har god grunn for å demonstrere, for det har de virkelig! Kina trenger et spark bak!
Men her nede så ser vi hvor utrolig stolte kineserne er over OL, Til og med her i en by på andre kanten av landet, så får folk stjerner i øynene når Ol blir nevnt. Vanlige folk ser OL som et tegn på at Kina er blitt et moderne land, hvor det blir bedre og bedre og bo. Dere skulle visst den utrolige interessen folk har for å jobbe frivillig ved OL, de har stått i kø i mange år! Gamle folk lærer seg engelsk over hele landet for å kunne ønske gjestene velkomne!
Jeg så et program om en politimann i Beijing som kunne si Velkommen til Beijing på ca 10 språk!
Så det er trist hvis folk rundt i verden vil noe annet enn at OL i Beijing skal bli en stor suksess! Landet er uansett i en treg,ja,men likevel utvikling mot et friere samfunn!

QING MING JIE KUAI LE!

Eller på engelsk Happy Pure Brightness Festival(dir.: pure brightness festival happy)!

Jeg klarer ikke oversette det til norsk på en bra måte, så bare send forslag.

Uansett så er det en feiring av forfedre. Kineserne går til gravene og pynter, tenner røkelse, og brenner kanskje lykkepenger( Jeg og Elin fant iallefall falske million sedler ved graver i Hong Kong i november. Vi tok med en seddel hver, men fikk så greie på at å ta dem med seg var fryktelig fryktelig ulykke. Bildet på seddelen var visst av djevelen selv... Jeg tok ingen sjanser og brant seddelen og heiv den i do, men fikk så greie på at det var det verste man kunne gjøre!!! Den måtte bare kastes i søppla, så noen andre kunne finne den og overta ulykken. Jeg hadde gjort så ulykken alltid var hos meg... Jeg har klart meg fint siden den gang, så kanskje det er andre regler for utlendinger :) Og naboen har røkelse foran døra. Men man merker likevel ikke noe til høytiden, butikkene er kun stengt EN dag i året, på kinesisk nyttårs aften.

Vi har iallefall EN dag fri fra skolen, og det nyter vi til fulle. Vi fikk jo ingen påskeferie. Som Shalg sa: Kineserne har bare fri på sånne rare dager!

1 April!

Jeg har ikke lurt noen på ihvertfall 4,5 år. Den eneste grunn til at jeg husket dagen er fordi min nye brev-venninne fortalte meg. Ja, jeg har fått meg en brev-venninne, har ikke hatt det siden jeg var 12 og skrev med ei ved navn Helene fra Island.. Dette er da en av mine elever fra ungdomskolen hvor vi underviser hver lørdag. Hun kom bort og spurte så søtt om mail adressen min, og om hun kunne stille noen spørsmål på mail. Det viste seg at hun bare ville skrive brev med meg, og øve på engelsken. Så i dag fikk jeg mail nr. 2 hvor hun fortalte om familien sin som var fattig men likevel betalte for bra skole for henne og broren. Hun skriver skikkelig chinglish, og det er ganske så fint noen ganger: My family not easy loose heart, so am I.
og til slutt: Time loose so fast.
Det blir nesten poetisk.
Nå for tida tenker jeg bare at det er min venninne Linn sin bursdag den første april, og herved er hun gratulert med dagen!

Spring in Guangzhou

På tide med en oppdatering

I går feiret vi to måneders bryllupsdag, dvs. vi var på en herlig japansk restaurant som lager Teppanyaki mat, for de som vet hva det er, da vi kom på at datoen var nøyaktig to måneders jubileum! Kan jo forklare at Teppanyaki er mat som blir tilberedt av en kokk som jobber foran gjestene og lager all maten på en metallplate med gassvarme under. Det er kjøtt og mye sjømat som blir tilberedt med masse smør, soyasaus, hvitvin osv..i et skikkelig show med nærmest sjonglering av redskaper og innimellom står flammene til værs. Utrolig godt, og så koselig, siden det tar mye tid å få alle rettene, så man kan snakke masse, og ikke bare skuke maten. Det er en av de dyrere restaurantene, så vi går der ikke for ofte, men vi kom på i går at hjemme i Norge er ikke 400kr så mye for to stykker en helaften. Vi er blitt for vant til å spise for 60kr...
Ellers er vi på skolen og lærer oss mere kinesisk, det er skikkelig bra opplegg, og vi har begge hatt stor fremgang på bare en måned.
Lederne i landet som ble gjenvalgt av de øverste partimedlemmene med over 90% av stemmene, sier demokrati skal komme gradvis. Nå begynner de med at alle kan sende mail eller noe med sine forslag for politikken. Der høres jo fint ut, men alt de sier høres alltid fint ut. Vanskelig å komme med forslag når man ikke vet hva som foregår i sitt eget land, fordi man aldri hører annet enn det de vil du skal høre. Den siste uka har de noenlunde usensurerte nyhetene blitt avbrutt gang på gang mens de viser opptak fra T, provinsen i fjellene. Jeg tipper dere der hjemme vet mer enn vi gjør. Men er det ikke litt gammeldags å holde på land og folk som vil bli frigjorte?
Våre liv er derimot ikke så hendelsesrike. Det som skiller den ene uka fra den andre er for meg det at nye trær blomstrer hver uke. Dere skulle sett det, kan kanskje sette inn noen bilder en dag; trær og busker dekka av svære duftende blomster, helt utrolig. Et tre har ingen blader på denne tida, bare enorme knallrøde blomster som faller ned med dunk, og som tørkes og brukes som medisin.
Vi har jo fått et par venner som er litt inne i undergrunns heavy musikk miljøet, og vi har vært med på noen konserter, Shalg var på en happening senest på lørdag. Om det ikke er helt vår stil, så er det gøy å høre at kinesere liker noe annet enn ballader.
Det begynner å bli varmt igjen, selv om det ennå er skiftende, Kina har jo hatt sin kaldeste vinter på 50 år, jeg så en skvisa kakkerlakk på gata, og det tyder på at sommeren nærmer seg. I dag satt jeg en time i sola, og klarte å bli solbrent på en ca 5kvcm stor flekk på leggen...

City of thieves

Vi har hørt så mange ganger at Guangzhou er en farlig by, men vi har ærlig talt ikke skjønt hva de snakket om. Det føles så mye tryggere her enn det gjør i Oslo for eksempel. Men så skjedde forrige lørdag. Kl 8 på morgenen stod vi å ventet på sjåføren som skulle ta oss til den ene skolen vi underviser litt på. Plutselig hører vi en kvinne som skriker og skriker, og vi ser to menn som springer mot en mur med ei veske. Shalg springer etter dem, men har ikke sjans til å ta dem igjen når de klatrer over muren. Kvinnen har ennå ikke sluttet å skrike, og vi ser hvorfor; hun silblør fra hånden, skjørtet hennes er oversølt med blod, og det er en pøl på bakken også. En mann hjelper henne å klemme på såret, og det viser seg at tyvene har kuttet håndleddet og hånda hennes så dypt at pulsåra er skåret over.. Hun holdt på å besvime, så hun dro til sykehuset med en taxi, mens vi stod igjen ved en blodpøl som om noen var blitt drept.
Det viser seg at det ofte er ran på denne veien i tiden hvor folk går til og fra jobb. Heldigvis for oss skjer det sjelden eller aldri mot utlendinger, men det var uansett en vekker om å være forsiktig.

Oppsummering

Naa er vi tilbake i sikkert verdens mest masete by, og vi har funnet et billig hotell i sikkert byens mest masete gate! Men iallefall er det nok av turister her, har hoert mange dansker, selv om vi ikke forstod et ord av hva de sa, de snakket saa breidt. De sa iallefall 'maaske" paa et tidspunkt, saa dansker er de! Godt aa se andre turister, for vi foelte vi var de eneste i hele byen, der i fjellene. Vi gikk paa en fin tur til senere, og spilte minigolf og andre tidsfordrivelser, foer vi tok toget til Dehli paa 3klasse hvor vi ble underholdt av stirrende unge menn, en mann som solgte plast-duker og en mengde tiggere... Det var en lang tur.
I dag har Karen gitt blod ved en blodbank paa gata, og Shalg har tatt mange bilder til et prosjekt han holder paa med. Vi gleder oss til aa komme hjem, men dere kan jo kose dere med noen bilder fra turen vaar!

Ut paa tur!

Med bananer og sjokolade i sekken dro vi oppover aasen for aa se utsikten til Himalaya. Ubeskrivelig bratte bakker, det er alt jeg kan si. Men det var verdt det, heldigvis.

Saa gikk vi videre mot et annen utsiktspunkt, paa en hoyere topp, men paa veien moette vi to gutter som tok foelge med oss. Det var ikke klart hvor de hadde tenkt seg, og etterhvert fikk vi foelelsen av at de fulgte etter oss. Saa vi gav utrrykk for at vi skulle snu, det var for langt aa gaa. Da skulle selvsagt de ogsaa snu, saa for aa riste dem av oss, latet vi som om vi skulle spise lunsj, sa hadet, og da de var ute av syne, gikk vi en annen vei.

Vi haapet denne skogsstien ville lede oss til byen igjen, men den gikk bare innover i skogen. En saann stillhet som det var der er det lenge siden vi har hoert. Det var ikke fuglesang en gang.

Skogen var utrolig vakker, med den lille stien som gikk i spiral nedover aasen. De eneste vi moette paa to timer med rask gange, var en gruppe kvinner som bar ved paa hodet, og to menn som hadde tent baal og banket paa en vannledning(?). Vi mistet ikke motet, men tenkte at stien maa jo lede til en liten landsby hvor noen har en bil, og lyst til aa tjene noen rupi. Saa vi noet naturen, utsikten, og proevde aa la vaere aa tenke paa eller nevne ben som begynte aa bli slitne, hender som ikke ble varme og mager som var altfor tomme. Selvsagt var det uunngaelig at vi kom til aa bli lei etterhvert, saerlig da det var naermere 5 timer siden vi begynte paa turen, og ingen landsby var aa se. Vi saa etterhvert et skilt om en liten landsby 3 km fremme, men du, saa langt 3 km kan virke! Endelig kom vi til noen turist hytter med en jeep, men de ville ha en altfor hoey sum for vaar lomme, saa vi gikk videre.. (Her maa jeg innroemme at min innstilling begynte aa falle fra hverandre..) Saa traff vi et par fra Canada, som kunne fortelle oss at landsbyen var bare fem minutter lenger nede, og der hadde de sett noe som lignet offentlig transport! I landsbyen fikk vi kjoept kjeks, og fikk vite at det ikke var buss, men jeep som kjoerte til og fra byen, og de var ganske saa billige. Jeepen var allerede ganske full da den kom, saa vi maatte sitte i lasteplanet. Den bilturen var ikke det beste for min mage, og jeg konsentrerte meg fullt om aa ikke se paa de andre passasjerene som kastet opp etter tur over lasteplanet, men vi kom oss tilbake, ganske saa stolte over en tur paa ca 20 km!

1938 metres above the sea

Vi er i Nainital, en hoeyfjells-by med 39 000 innbyggere, og sikkert like mange hunder. Det hoertes iallefall slik ut i natt. Hundene sover naa paa dagen overalt, og virker skikkelig troette etter nattens gjeng-konfrontasjon. I tillegg var hotellet vaart i naerheten av moskeen og fra 5-tida sov vi lite, men var tvunget til aa hoere paa en times lang boenne-sang fra en mullah med ikke akkurat verdens beste stemme.
Det er ellers en veldig rolig og deilig by, og veldig pen. Den minner om Bergen, siden den ligger oppetter fjellene rundt en innsjoe, hvori Shivas kone skal ha mistet sitt oeye. Heldigvis er vaeret mye bedre enn i Bergen, det er deilig sol her, men absolutt kaldt nok. Rundt null grader paa natta. Derfor maatte vi spandere paa oss et mye dyrere hotell enn vi har hatt foer paa turen, maa ha sentralfyring. En liten straaleovn, som vi hadde i natt, varmer ikke mye.
Forhaapenligvis faar vi gaatt paa noen turer i fjellet her, det er nydelig natur, og veldig spennende bare aa se alle fugle-artene som vi aldri har sett foer. Men frykt ikke, vi har ingen planer om aa begynne med fugle-kikking!

The holy river Ganges

Aa se elva var en befrielse, den minnet om havet, bred og rolig, og vi har ikke sett havet paa flere maaneder. Elvebredden er jo oppdelt i mange "ghat"(trapper ned til vannet), og de fleste er stille og rolige, Folk er opptatt med aa vaske klaer, bade og slappe av, og ikke saa opptatt av oss som vi er vant med. Deilig, maa sies. Elven er tydeligvis hellig, for hvorfor ellers vil folk bade og drikke vannet fra en av jordas mest forurensede vann.. Breddens er ogsaa full av guruer som sitter under en parasoll paa en matte og gir raad (mot en penge selvsagt). Alt i India handler om penger, ihvertfall naar det er en turist i bildet. Vaar guide fortalte at det er i byene det er slik, mens den ekte indiske kulturen finner man paa landsbygda, nemlig at gjesten er gud, og skal behandles deretter. Desverre opplever man ikke saa mye av det lenger. En ung gutt hjalp oss aa finne klesvask-byraa, og sa han bare gjorde det for aa faa god karma, han var ikke interessert i penger. Vi sa takk, og skulle gaa, da han bad oss innstendig om aa komme aa se i butikken sin...

Rengjoererne paa hotell kommer uten unntak aa spoer om de skal vakser rommet naar vi har kommet inn, siden de da kan faa tips naar de er ferdig. En som faktisk hadde gjort det mens vi var ute, kom og banket paa med den unnskylding aa gi oss enda en dorull og nevne at det var han som hadde vasket...

Men det mest utrolige, for oss uskyldige og naive nordmenn, vant til at alle vil vel, var da Shalg gikk til legen paa en privatklinikk for aa faa antibiotika og medisin til vanlig mage-troebbel.

Legen, som han bare fikk snakke med over telefon, sa etter aa ha hoert om symptomene, at Shalg maatte legges inn, det kunne vaere difteri, de maatte gro bakterie-kulturer og ta masse tester! Vi skulle med tog samme dag, saa det var ikke snakk om aa legges inn, og heldigvis for oss ble vi ikke bekymret av det legen sa. Shalg er jo selvsagt vaksinert for difteri som alle nordmenn som reiser utenfor Vesten, og vi kjenner symptomene fra en enkel "Travelers diarrhea", som fikses enkelt med en stopper og antibiotika. Det er iallefall det de har gitt meg paa de offentlige sykehusene i Kina, og det har funket hver gang. Vi moette ogsaa en annen dame der, mannen hennes hadde malaria, hun kjente godt symptomene til det, men her ville de teste mannen i hytt og pine....Jo flere tester , jo mere penger. Utrolig opplevelse, men heldigvis lurte de ikke oss, vi dro til universitets-sykehuset, og for smaapenger i konsultasjon , skrev legen resept, og Shalg ble bra etter en dag!

Shukria! Eller noe saann, det betyr takk iallefall

For alle hilsener og gratulasjoner!
Naa er vi i Khajuraho, i staten Madhya Pradesh. Denne lille byen er kjent for en haug med templer med Kama Sutra bilder skjaert ut i stein!!
Vi kom nettopp og skal ta det rolig i kveld, men i morgen leier vi sykler og drar aa ser paa templer. Det er en bitteliten by og den bestaar nesten utelukkende av souvenir-sjapper, saa vi hoerer mye av "come to my shop!"
Den stoerste opplevelsen de siste dagene var en tur paa kino, faktisk! Jaipur(den rosa byen, og hovedstaden i Rajasthan) Har Indias mest spesielle kino. Den ser ut som en bloetkake baade inni og utenpaa. Det var flere utlendinger der, men av en eller annen grunn fikk vi mest oppmerksomhet(les:stirret paa, tatt bilde av i skjul med mobilkamera osv). Filmen var en komedie, Sunday, men den hadde elementer av baade romantikk og thriller. Hovedpersonen var en veldig vakker, men faktisk litt lubben jente som viser at kvinneidealet er annerledes her. Mannsidealet var deriomt omtrent som hjemme; muskuloes og barsk, men Bollywood er litt mer harry enn Hollywood. Vi skjoente ikke alt, siden det var paa hindi, men det var overraskende mye engelsk innimellom, f.eks: I am helpless! I love you! You are hot! I killed her!. Litt spesielt var det ogsaa at utrolig mange hadde med seg spedbarn paa kino, de graat jo selvsagt gjennom hele filmen.. Mannen ved siden av Shalg visste ikke saa mye om europeeres intimsoner, og gned benet inntil Shalg uten aa proeve aa skjule det. Etter pausen(de fleste Bollywood filmer varer 3 timer, saa pause maa det vaere) byttet vi plass, og mannen holdt litt mer avstand til meg, men hadde likevel benet langt inn paa min plass. Han holdt seg deriomt borte etter at jeg bad om litt "space, please"
Oksen paa bildet har faatt kuppelrygg etter aa ha dratt vogner i aarevis, naa hadde den nok lungebetennelse, den hostet voldsomt..
Palasset i sjoen er stedet bosatt av Octopussy og vakre kvinner i Bond-filmen med samme navn. Det er egentlig et hotell, litt for dyrt for oss , desverre.

Eventyr

Ingen i verden kler seg saa vakkert som indiske kvinner. Selv ute i aakeren, naar de gjeter geitene eller jobber paa bygningsplasser, er de kledd i fargesterke sjal.
Vi har naa vaert i den roede by(Bikaner), den gylne by(Jaisalmer), den blaa by(Jodphur) og den hvite by(Udaipur)... Naa er vi i en "hellig" by(Pushkar). Vi skriver hellig i anfoerselstegn fordi bortsett fra at det ikke er lov aa drikke eller spise kjoett, saa virker ikke innbyggerne noe mer hellige enn andre steder :-)Vi proever aa ikke bli lurt..
Men vi har nettopp sett en slange-temmer!!! Og Karen tok paa slangen!!
Det er veldig varmt og deilig paa dagen, men hver natt er fryktelig kald, og vi maa alltid be om ekstra teppe. Saann er oerkenen.
Vi foeler vi har sett nok templer, slott og fort paa en stund, saa de siste dagene har vi bare vandret rundt i byene og proevd aa ikke handle noe.
Til slutt maa vi fortelle litt om kamel-safarien vi var paa: To femten aarige gutter var kamel-foerere, og de likte naar kamelene loep, saa kamelene loep nesten hele turen. Det er ikke saerlig behagelig, og salene har ingen stigboeyler, saa vi humpet og humpet nesten to meter over bakken, og haapet vi ikke falt av.. Saa stoppet vi paa sand-dynene og satt og saa paa solnedgangen inntil kamelene. Guttene fortalte oss om sine framtidsdroemmer, som var aa bli kamel-foerere!! Tydelig at turismen er en lukrativ business! Paa vei tilbake til leirstedet fikk Karen styre kamelen selv! Shalg sin kamel var redd for fargen sort, og siden Shalg hadde sort jakke, var den litt urolig...
Langt paa natt satt alle rundt baalet og snakket til det ikke var mere ved igjen. Saa fikk vi heldigvis sove noen timer i teltet, selv om det var iskaldt, og vaaknet klare for neste by, men rimelig stoele i beina:-)

herr og fru pettersen

Snart iallefall!
Vi drar til India på mandag den 21 jan. og gifter oss på ambassaden i Dehli i løpet av turen!!!!

GOD JUL!

VI følger traditionen fra i fjor; middag på en meksikansk restaurant (fantastisk buffet i år), og så masse gaver hos Elin med masse godt inkludert melkesjokolade og riskrem med saus sendt fra Norge! Men i år hadde vi skikkelig julemorgen hjemme med Tre nøtter til askepott på DVD og masse marsipan til frokost!Første juledag hadde vi som i går et selskap med venner fra alle kanter. Fine dager med ekstreme mengder sjokolade! (to ganger i året går bra:-)Men til neste år gleder vi oss til å være hjemme med familie og venner! Savner dere alle!

Las Vegas

Nei da, vi har bare vært i Macau tre dager, en tidligere portugisisk øy ved Hong Kong. Faktisk blir det spilt for mere penger her enn i Las Vegas! Bildene er ganske kjipe, en film ble ødelagt av fotobutikken, og vi var vel ikke så fantasifulle. Tok noen bra bilder med mellomformat-kameraet, men ellers hadde vi bare vårt lille snapshot kamera, selv om det funker bra til sitt bruk det.
Byen er veldig lik HK, smale masete gater, men det er endel gamle pene bygg igjen fra kolonitiden. F.eks ruinen av St. Pauls katerdral i toppen av trappa. Alle typer skilt er både på portgisisk og kinesisk, og det bor nok endel portugisisk-ættede der ennå. Ellers handler byen om spilling og casinoene er større og flere enn du kan forestille deg... Vi måtte jo innom, men fant ut at det kun var slot-maskinene som passet vår lommebok. Vi vant tilbake pengene vi brukte bortsett fra siste gang, så vi endte opp med å spille bort ca 300kr. Etter å ha lest en brosjyre i det ene casinoet fikk vi fred med at vi ikke lider av spillegalskap!
Vi bodde første natta på et "hotell" til 70kr natta! Mye penger spart, men det spørst om det var verdt det. Veggene gikk ikke opp til taket, så vi lå egentlig i samme rom som hele stedet. Vi hørte en eldre forkjøla mann harke fram til kl 4, for så å være stille til 7, da våkna også ei pratsom kone som snakka uten stopp til mannen helt til vi fant ut at vi ikke fikk mere søvn.. Ingen må tro at vi hadde do og dusj på rommet, nei det var i etasjen under, og ikke fikk vi håndkle heller! Så siden vi ikke hadde tatt med det, fant vi ut at det var best å bytte hotell. Vi fant et rett ved til 300pr natt, og gikk rett i dusjen da vi fikk nøkkelen.. Vi er ikke kresne, men man må jo kunne få sove, og iallefall få et håndkle!
Hotellene lå i en liten rødmalt gate som tidligere var Red Light district, og nå for det meste konditorier faktisk!
Siste dagen tok vi bussen til noen tilhørende små øyer: Taipa og Coloane, hvor det er små sjarmerende landsbyer som var veldig deilige å være i.

Fritid til overs

Vi er nå inne i vår tredje uke uten undervisning, og da er det ikke alltid lett å finne på noe å gjøre... Men i går gjorde vi noe vi ikke har gjort siden det første halvåret vi var her. Vi satt oss på en buss vi ikke visste hvor dro, og satt på til endestoppet. Litt kjedelig at vi valgte feil buss. Denne dro gjennom ubeskrivelig kjedelig bylandskap, hvor det mest spennende var en tilsynelatende nedlagt verdensrom-fritidspark.. Endestasjonen var midt i ødemarken, og det eneste som var å se var et stort buskas vi ikke turte å gå inn i, og en mann med en morsom hatt!