Kina begynte idag en tre dager lang nasjonal sørge-periode for ofrene av jordskjelvet. Det finnes ingenting annet på Tv enn nyheter om redningsoperasjonen, så vi er godt informert, og føler virkelig med de 10 000 på 10 000 som har mista sine. Tro det eller ei, men en folkemengde større enn Norges befolkning har mista hjemmet sitt, og ca 25 millioner har fått livet sitt endra. Man kan kritisere Kinas politikk så mye man vil, men de gir alt for sine innbyggere når det gjelder.
-Lukt på boks.På denne tida av året blomstrer et tre med utrolig godluktende blomster. Noen fattige folk selger disse små blomstene i en liten plastikkboks for en krone.Det er nok ikke ment å være særlig estetisk, men nytelse for nesa er det iallefall.
-Ananas på pinne. De har overflod av ananas her, så for 2kroner får du en halv ananas ferdig skrella på pinne. Som en litt sunnere men like deilig kjærlighet på pinne.Finnes også melon på pinne, om noen lurte.
-Kjøtt på pinne(Meat On Stick) vil jeg vel savne å vite at jeg kan kjøpe om jeg vil, selv om jeg aldri har gjort det. Verken pølser eller blekksprut eller mus egner seg å spise fra pinne, om kineserne aldri så mye vil det.
Når vi omsider kom fram til Rucheng, fant vi oss hotel og dro ut å åt, Vi snakke med vertinna på denna kinesiske kroa, hun snakka engelsk og fortalte oss at hun hadde møtt wei guo ren 2 ganger før, altså utlendinger, så detta var ikke noe gigantby ca 300 000, samma som i Hobøl for dere som veit hvor det er hen. Vi kom i snakk med noen hyggelige kinesere blant annet Fang Fang som vi ble ganske godt kjent med, og de lurte på om vi ville være med å leike, hehe det er en kinesisk talemåte....
Vi ble jo med vi , det var jo karaoke og belming av øl denna leiken var, så da var det jo bare å sette på seg ølfrakken og håpe på det beste. Heldigvis var de litt mildere med Karen, kinesere er ikke vant med at kvinner drikker.Og plutselig braste det inn et brudepar, han så ut som ei gammal vaskekjerring fra toten, og hun som en husmor. Her i byen har de utdrekkningslag etter de er gift. Etter vi hadde belma 4 øl og uttallige glass (som ikke er noe for en bygdegutt som meg), så dro vi på massasje og med den stive kroppen min var det like smertefullt som alltid. Men kvelden endte ikke opp der. Når klokka var halv tre på morran skulle vi ete middag igjen, og da åt vi snegler og noen vriene kreps som jeg ikke fikk smakt på. Og her spiser de bare hodet på sneglen, om dere vet hvilken dele det er....
Dagen etter tok de oss med på hotspring det var utrolig deilig bortsett fra at Karen måtte kjøpe badedrakt laget for kinesere, så den stramma og pressa i alle krinker og kroker. Heldigvis har vi ingen bilder av det. I tillegg pleide de innfødte å koke både ris, nudler og egg i de varme kildene som kom ut mange plasser. Vi ble tatt med på både lunsj og middag og de betalte hele sullamitten, det var ikke oss i mot, gratis er best... Vi fikk virkelig sett kinesisk kultur fra sin beste side! Og jeg lærte at blir man tilbudt en røyk i Kina, så må man uansett om man røyker eller ei ta imot, ellers er du en dust.
Dette ble uansett en minnerik og utrolig billig ferie.
Jeg hadde kjøpt togbilletter for mai-ferien til byen Changsha, hovedstaden i provinsen Hunan, nord for Guangdong. Er ikke så mye å se der, bortsett fra huset til deres store leder Mao(jeg tror jeg kaster opp), men det var det eneste stedet hvor det var mulig å få billetter til.
Det viste seg at jeg ikke hadde fått med meg all info om de billettene, for da vi gikk på toget kl 22.30 fant vi ut at vi hadde harde seter i vogn uten air-condition. Disse vognene er også der de som har ståbilletter oppholder seg, så vognen var mer enn stappfull. Folkemengden på bildet under er folk som skal inn i vårt tog,så tro oss ,det var fullt!
I tillegg viste det seg at turen varte mer enn 6 timer som vi hadde forespeilt oss, nærmere 9 timer. Vi orket ikke tanken på en hel natt på en trangt, varmt og vond benk, så Shalg fant ut at vi kunne hoppe av på neste stopp, om det så ut som en passe størrelse by. Som sagt så gjort.
Vi gikk av etter 3 timer i byen Shaoguan, uten å vite hvilken provins den lå i engang. Men på stasjonen var det masse reklame av flotte turist-steder, så vi var ved godt mot. Det viste seg å være en by på 6 mill. i nord av Guangdong. Vi fant oss et hotell ved stasjonen og kjøpte et kart. At det ikke var en by godt vant med utlendinger var tydelig på skiltinga. For eksempel denne, på hotellet:
Men vi ville til Hunan, så neste dag tok vi en buss til den nærmeste byen over grensa, uten å vite annet enn navnet, Rucheng.
Det er tydelig at Guangdong er en av landets rikeste provinser, for da vi var i Hunan var veiene betydelig dårligere. På en strekning som tok omtrent en time, over et fjell, må vi ha kjørt på en vei under bygging, det var bare gjørme på trange fjellveier, og i tillegg møtte vi masse motgående lastebiler, som gjorde ferden mer enn usikker. Opp en bakke skjedde det uungåelige; vi satt fast! Alle måtte ut i en fei, siden vi var på kanten til å skli ned i grøfta. Mennene gikk for å dytte, men da Shalg også ble med var de så opptatt av "lao wai"(dir.: gamle utlending) at alle dytta på feil side, bare Shalg stod på den sida av baken på bussen som burde dyttes på, så bussen skled selvsagt ned i grøfta....
Vi venta ved gjørmeveien en time, mens myggen ble fler og fler, og ingen av de som kjørte forbi gadd å stoppe. Heldigvis hadde sjåføren ringt etter en tau-truck, men tydeligvis ikke fra den nærmeste byen. Endelig kom den, og vi skjønte at dette kom til å gå bra. Men det var ikke før en annen svær lastebil også satt fast etter å måtte kjøre så sakte forbi oss. Så da vi var dratt ut stod lastebil-sjåføren og maste om at tau-trucken kunne jo godt dra opp ham også...( unnskyld meg for at jeg ikke vet hva en sånn maskin heter, og velger og kalle den tau-truck, som sikkert er feil)
Etter denne hendelsen var stemningen i bussen betydelig varmere, folk turte å snakke med oss, og det var veldig hyggelig. Så hyggelig at folk ikke tenkte mye om å tenne opp røyken i bussen. Men røykeloven er jo ganske relativ her i landet. Hvis ingen sier noe imot, så kan man egentlig røyke overalt...
Halvannen time forsinka ankom vi endelig Rucheng, som heldigvis virka stor nok til å ha noen hotell. Byen forventa deriomt ikke utlendinger, siden ikke engang hotellene hadde skilt på annet enn kinesisk.
Våre opplevelser her i byen fortjener en spalte helt for seg selv, og Shalg har sagt han vil skrive om det. Så dere får vente i spenning!
