What Karen and Shalg are gonna miss.

C-union. A bar with a secret panda in the garden is sure to be missed. If you have the chance: to be found at Shuiyin lu, Guangzhou chengshi hui.

Xue mei nian(or something). The strangest and most wonderful dessert ever. Just ask Karens mum. We have been travelling half across town to buy them, and just recently found them at a restaurant across the street..

The best view ever. To see a thunderstorm over an open area from the 15th floor is unforgettable. Not to mention the new-year fireworks.

Mangosteen, Lychee, Star-fruit, Dragon-fruit and a bunch of other fruits we will never know the name of and possibly never eat again..

Chinese people at the beach. The women are fully dressed and will at the most wade in the water and splash some drops on each other, but are the most comfortable under their umbrellas. The men are like calves coming out in the spring. Or young boys after school. They run around in their speedos and have the most fun burying eachother in the sand.

Yangshuo. Too many tourists and people trying to make money out of tourists, but still. The fresh air, the traditional houses, the cheap Northface jackets, the tiny reggae-bar Kaya with the Belgian manager that was arrested in Norway and so much more makes this our favourite city in China

Two yuan bus fare. One yuan if you can do without air-con. (1,5-0,8 NOK)
In Norway it would be something like 30 yuan..

Taking taxi all over town and never worry about the cost. Oh, that is gonna stay in our memory.

All the grandparents introducing us to their infant grandchildren. Yes, it is annoying, but still it makes us happy. Even more so when the kids start to cry because we look so strange.

December in GZ. Strawberrys and temperatures like a Norwegian summer.

Hot Pot and the incredible Sichuan-style spicy fried shrimps. They are so crunchy you even eat the skin.


We will not miss:
The ancient train driving infront of our building at one in the night. It sounds like it is a hundred years old. And it is slow too, it takes forever to go past us.

The smell of one street-snack. Smells like cow-dung. For real. Karen smelled it at home today, but it was just her eggs that had been cooking for about an hour.

Sitting in the taxi. When you happen to meet a taxidriver that drives comfortably, it makes such an impression that you always feel like telling them how good drivers they are. We sometimes do it to.

Mobilecameras. And the click when we go by. Anybody staring at us, especially while they are eating. Or picking their nose.

The heat. The heat. The heat. I am sweating just writing this.

I helga var vi for andre år på rad, dommere i National Spoken English Competition for Guangdong. Det var ca 8 timer to dager på rad med kinesiske unger som talte om OL på engelsk. En tortur hadde det ikke vært for at det innimellom var littegranne morsomt, og at det innimellom var unger med fantastiske språkkunnskaper. Helgas morsomste hendelse vil vi herved dele med dere alle:
To jenter på ca 12 som ikke hadde noe å gjøre i den konkurransen, og var kledd som om de var i en skjønnhetskonkurranse, stod foran oss dommere og sleit endel kan man si. Siste oppgave var å svare på spørsmål stilt av en dommer. Hun første fikk spørsmålet: Do you like pets? No! var svaret. Vi synes det var litt underlig, og en annen kinesisk dommer spurte: You don't like little dogs? Hun forstod tydeligvis ikke dette, for det kom ikke mer ut av henne på engelsk. Så var det hun ved siden av sin tur, og hun ble spurt: What do you like to eat? Svaret kom raskt: Little dogs!

For de som lurer, det er ganske så sikkert at hun ikke forstod hva det var hun svarte på, selv om sjansen for at svaret stemte med virkeligheten ikke kan utelukkes.
Vi er jo tross alt fremdeles i Kina.

Happy Happy Joy Joy

Som er slagordet til en te-reklame, tro det eller ei.

Vår glede skyldes at vi reiser hjem til moderlandet om bare to uker. Vi drømmer og drømmer om park-liv, fisking på brygga, gamle venner, familie, norsk mat og norsk vær!
Været her er verre enn noen gang. Vel, det var sikkert slik i fjor også, men det må vi ha fortrengt. Jeg kan ikke huske at det hver eneste dag styrtregnet 2-3 ganger. Og når det ikke regner er det så hett og fuktig at uansett hva du har på deg, så klistrer det seg til kroppen og du siler av svette.
Det er vel regntid.
Uansett så glemte Shalg paraplyen sin på kafe i går. Synd, det var en stor fin paraply, med plass til to personer. Noe annet enn de sammenleggbare som såvidt dekker hodet.

Uten paraply så må vi nesten holde oss inne. Noe vi har gjort ganske lenge. Det er litt dumt å drømme for mye, for vi kommer helt sikkert til å savne dette landet noe kolossalt når vi endelig er hjemme. Vi burde nok nyte det mens vi er her. Men alle nordmenn som husker vinteren vil vel forstå at man gjerne blir innendørs når været er for ille.
Vi kan jo også prøve å beskrive tordenværet som herjer omtrent hver dag midt i høljregnet: De som kjenner til blitzlys fra dansegulv på discotek vet hva jeg snakker om. Det er en sammenhengende blitzing etterfulgt av drønn som jeg uten annen erfaring enn fra film, vil beskrive som en by som blir bombardert.
Det er mye lyn og torden i sør-Kina.

En dokumentar på tv fortalte om en liten landsby hvor det bare var gamle folk igjen, fordi alle andre hadde flytta. Fordi det var så mye lynnedslag trodde de stedet var forheksa! En av de som ble boende var en mann som hadde blitt slått ned av lyn hele 2 ganger og overlevde! Kona derimot døde på første forsøk...
Forskere fant ut at det vaar en kombinasjon av fuktig og metallrik jord og dårlig elektrisitets-system i husene. Han (u)heldige mannen hadde stått under lyspæra begge gangene.

Her i byen slapper vi av i det håp at bygg på 30 etasjer må være beskyttet mot lyn.

Ellers vil jeg bare fortelle om en underlig hendelse i nabolaget. Ut av vinduet har vi fulgt med på et lavt bygg som er vokst frem de siste ukene. Det så ut som det skulle bli et lite marked. Det underlige er at dagen etter at taket var lagt med betong, såkom det en gravemaskin og rev hele bygget..... Masse folk stod rundt å så på, og nå er det bare grus igjen.
Har de bygget uten tillatelse, eller var det noen som bare skifta mening?

Som dere kan lese, så er ikke dagene våre fylt av særlig store hendelser.
Det eneste av betydning i det siste var Scandinavia Day, som ble arrangert fordi Norge endelig åpener konsulat her i byen. Her traff vi nye mennesker med samme språk, og bare vissheten om at til neste år er det flere nordmenn her, gav meg lyst til å bli et år lengre.. Vi er sulteforet på Norge, og måtte hjemlandet vise seg å være lengselen verdig! ;-)